Møllmotstand

Det er få ting strikkere frykter mer enn møll. Kanskje å klippe i strikketøy, men der vil jeg påstå at den underliggende frykten er den samme; nemlig å se noe du har brukt timesvis og dagesvis på å lage rakne og bli ødelagt. Jeg har heldigvis aldri hatt besøk av møll selv, men i sommer møtte jeg en liten jakke som hadde vært mindre heldig, og som dessuten tilhørte noen som ikke visste helt hvordan de skule få reparert den.

Noe av det morsomste med å være strikker (og dårlig til å innse egne begrensninger), er alle tingene man blir bedt om å lage eller fikse. Denne jakka hadde flere hull, og blir de ikke reperert har de en tendens til å vokse og vokse.

Som vanlig gjorde jeg det litt mer komplisert enn nødvendig - i stedet for å bare stoppe (som jeg ikke egentlig vet hvordan man gjør) tok jeg garn i samme farge, festet tråden i maskene på siden av hullet og strikket over hullet. Tråden jeg brukte var bittelitt tykkere, så det ble dessverre litt klumpete der hullene hadde vært.

Kragen var såpass møllspist at jeg rekket den opp et godt stykke nedover raglanfellingen, dampet garnet og strikket den opp igjen. Det ble ikke helt nok garn, så kragen fikk en annen farge til slutt.

En ting jeg liker med hjemmelagde plagg er at det oftere er lettere å reparere dem når de blir ødelagt enn det er å reparere butikk-klær (i alle fall synes jeg det). Og det er jo rett og slett å redde verden litte grann, det, når klærne kan brukes lenger.