Tippoldemors symaskin

I 1920 flyttet min mormors farmor (min tippoldemor) hjem til Norge med mann og barn etter å ha bodd noen år i USA. Med seg hadde hun en Singer symaskin. Nå står den på hytta til mormor og morfar og venter på at jeg skal arve den.

Singer sveivesymaskin fra før 1920

Denne sveivesymaskina er over 90 år gammel, men den har holdt seg betydelig bedre enn en moderne symaskin ville gjort, for å si det forsiktig. Min Singer kommer nok ikke en gang til å overleve meg, langt mindre være brukbar for mine eventuelle tippoldebarn.

Symaskinen manglet bruksanvisning, men med litt eksperimentering klarte jeg å lage en oversikt over de viktigste funksjonene. Det er fortsatt noen deler på symaskinen som jeg ikke har funnet ut hva gjør, men det er morsomt å fortsatt ha noe igjen å finne ut av. Det finnes en del instruksjonsvideoer på nettet, men ettersom det ikke er internett på hytta er jeg til en viss grad avhengig av å finne ut av ting selv.

Sveivesymaskina har mange funksjoner til felles med moderne symaskiner.
Denne dingsen brukes til å sveive tråd på undertrådspolen.

Sist jeg var på hytta sydde jeg 3 putetrekk av en gammel gardin på sveivesymaskina. Symaskina kan så vidt jeg forsår ikke sy bakover, så alle trådender må festes manuelt. Den representerer selvfølgelig likevel et stor fremskritt fra å måtte sy alt for hånd.

Putetrekk av en gammel gardin.

Sikksakk-søm ser det heller ikke  ut til at den har, så på disse putene har fått franske sømmer i sidene for å unngå slitasje på de løse endene.

Fransk søm

Jeg synes det er helt fantastisk å se hvordan ting ser ut når de er bygget for å vare i generasjoner, heller enn å bli ødelagt når 5-årsgarantien går ut. Standarden for symaskinnåler ser faktisk ut til å være den samme nå som for 100 år siden, så jeg kan bruke de samme synålene i både gammel og ny maskin. Hører dere det, Apple?

Gode, gamle strikkeoppskrifter

Jeg fikk noe fint da jeg var i Oslo. Noe fint i flertall, faktisk.

Kjekke unge menn

Stemoren min har funnet to gamle strikkeoppskrifter i huset til foreldrene sine som hun har gitt til meg. De er skikkelig retrokule, og den ene er til og med en Per Gynt-oppskrift. Per Gynt finnes jo fortsatt, men jeg vet ikke om garnet er likt nok til at oppskriften kan brukes som den er.

Og i samme stil, men litt nyere, fikk jeg Klassisk barnestrikk av mormor. Hun fant den på mamutsalget og kjøpte den til meg. Her var det mange fine oppskrifter! Min foreløpige favoritt er nok Lomen, synes den ser så myk og deilig ut. Og det skader jo ikke at modellen i boka er helt knusbedårende.

Jeg har ikke sett så mange som har strikket etter oppskrifter fra denne boka, jeg lurer på hva det kommer av. Hvis du har sett noen fine plagg fra Klassisk barnestrikk vil jeg gjerne ha tips i kommentarfeltet :)

Syskrinet mitt

Forrige gang jeg hadde sydilla* arvet jeg syskrinet til min oldemors søster, tante Tulli (jeg mistenker at hun ikke het Tulli på døpsattesten sin, men jeg vet faktisk ikke hva hun eventuelt egentlig het**). Tante Tulli døde da jeg var liten, men mannen hennes, onkel Henrik, levde til jeg var tidlig i 20-årene. De hadde ingen barn, så derfor gav onkel Henrik alle tingene deres til nevøene og niesene med familier. I tillegg til syskrinet arvet jeg en del stoff, blant annet det rødrutede stoffet jeg brukte i pinnemappen min.

Syskrin

Syskrinet var fullt av rare ting, noen ting kastet jeg, noe har blitt liggende i påvente av at jeg skal forstå hva det egentlig skal brukes til og noen ting bruker jeg rett som det er.

Hva er egentlig Malthol?
Min boks inneholder bare sikkerhetsnåler.

Det er utrolig stas å få arve noe så flott, både fordi jeg synes syskrinet er kjempepent å se på, og fordi det er hyggelig å dele hobby med kvinnene som kom før meg.

* Jeg sier forrige gang fordi jeg kjenner en ny sydille komme krypende.
** Mamma opplyser at hun het Kirsti. Heldigvis har hun bedre oversikt over familiehistorien enn jeg har selv. 

Redningsaksjon, bestemorrute-teppe (med bilderas)

Når nettene blir lange, og kulda setter inn, så sier vesle musemor til ungeflokken sin; "Hvis alle blir liggende her i hiet skal jeg gå bort til finstua og hente noe deilig ull som dere kan varme dere på". Og så dro hun opp til stua, der det lå et varmt og fristende ullteppe over sofaen. Musemor visste at hun ikke ville klare å ta med seg hele teppet, så hun valgte seg ut to ruter på kanten som hun trodde ungende ville like og gnagde dem forsiktig ut. Deretter tok hun en kjapp tur opp på stuebordet for å hente noen peanøtter fra skålen som alltid sto der, og så pilte hun tilbake til hiet sitt. Museungene ble kjempeglade for både teppet og nøttene, og sov godt og varmt hele vinteren. Og snipp, snapp, snute, så var eventyret ute ... for musene.

Lureteppe

Som nevnt tidligere er stemoren og lillesøsteren min arvtakere til mye misunnelsesverdig hjemmeproduksjon. Denne posten handler om det min farmor kaller et "lureteppe", som vi vanligvis kaller bestemorteppe (farmor sier at det kalles lureteppe fordi det er perfekt til å ta seg en liten lur under, men det vet jeg ikke om stemmer). Dessverre har akkurat dette lureteppet hatt besøk av en liten mus som har gnagd litt i to av rutene. Hun har vært hensynsfull og begrenset seg til de to rutene, men det beste hadde jo vært hvis hun ikke hadde tatt noen i det hele tatt.

Her har musemor forsynt seg.

Siden jeg har heklet ett (!) teppe er jeg familiens hekleekspert, så jeg fikk i oppgave å prøve å reparere disse rutene for at ikke ivrige barnehender skal plukke teppet ytterligere fra hverandre. Utfordringene ved å prøve å reparere noe man ikke har laget selv er flere; jeg vet ikke hvilket garn som er brukt (men jeg kan nok trygt anta at det dreier seg om et garn som ikke lenger er i produksjon). Jeg vet ikke hvilken oppskrift som er brukt, og ettersom teppet har tovet seg en del er det ikke så lett å se det sånn helt umiddelbart.

Jeg valgte å bruke Rauma-garn til reparasjonen, både fordi Rauma har et stort utvalg farger, som øker sjansen for å finne noe som passer i teppet, og fordi teppet er strikket i ubehandlet ull. Jeg kjøpte sort Rauma 2 tr. Gammelserie, som er det garnet som ligner mest på det originale. Dessverre fant jeg ingen passende rutefarger i gammelserien, så jeg kjøpte orange Finullgarn til ruten. Ettersom jeg ikke strikker noe særlig med Finull (ennå?) og jeg bare trengte noen få meter ble det litt overkill å kjøpe flere forskjellige farger.

Klipp-klipp. Nå er det ingen vei tilbake!

Jeg begynte med den ruten med mest avgrensede skader. Etter å ha nistirret på både ødelagte og hele ruter konkluderte jeg med at rutene er strikket i grupper av 3 staver, med 3 luftmasker mellom hver stavgruppe. Jeg heklet de to innerste rundene av en bestemorrute i orange, og så kom utfordringen; Å få luftmaskebuene i runde tre til å gå gjennom de svarte stav-gruppene i siste omgang av ruten.

lm-buen og arbeidstråden er
trukket gjennom stavmaskene.

Først måtte jeg selvfølgelig fjerne ruten som var i teppet fra før. Jeg klippet over garnet bare et sted, og så rekket jeg forsiktig opp, samtidig som jeg tredde en hjelpetråd gjennom løkkene for at de ikke skulle rakne.

Nå var hele orginalruten ute og bare den svarte kanten gjensto. Etter å ha heklet den første stavgruppen i runde tre heklet jeg tre luftmasker. Så dro jeg løkken i enden av luftmaskene langt ut, så det ikke skulle rakne, tredde løkken på en nål og dro nåla gjennom den svarte stavgruppen. Så dro jeg arbeidstråden gjennom og begynte på neste stavgruppe (her måtte jeg naturligvis klippe av arbeidstråden ved nøstet for å få den gjennom stavgruppen). Deretter var det bare å gjenta denne prosedyren til hele ruten var festet i svarte stavgrupper.

Sånn ble ruten seendes ut til slutt.

.

Den andre ruten var mer ødelagt, så her måtte jeg også lappe litt i det svarte.

På bildet til høyre har jeg heklet fastmasker
langs den revnede kanten for å stabilisere.

Den innerste ringen har fått en lm-bue i orange Finullgarn.
Den ytterst ringen har en stavgruppe i grønt garn,
fordi hverken gul eller grønn strakk til alene.

Det fine med at jeg hadde rekket den første firkanten så forsiktig opp var at jeg kunne gjenbruke noe av garnet her. Den ytterste runden måtte bli orange i denne ruten også. Etter at jeg hadde heklet den inn på samme måte som rute nummer en gikk jeg over med den svarte tråden og forsterket litt.

Rute nummer to ble med andre ord litt mindre påfallende enn rute nummer en, og med litt bruk og hverdagstoving blir den sikkert nesten ikke mulig å skille fra de andre. Hvis jeg bygger meg opp et lite Finulllager er det ikke utenkelig at jeg rekker opp den ensfargede ruten og gjør den flerfarget ved en senere anledning, men i mellomtiden skal teppet får dra tilbake til eierene sine.

Finito!

Reparasjon av gammel kofte

Stemoren min kommer fra en bondefamilie i Østfold, så hun og lillesøsteren min arver noen hjemmelagde ting som jeg er veldig misunnelig for. En ting lillesøsteren min har arvet er en strikkekofte som var morfaren sin. Hun regner med at den er strikket på 50-tallet en gang, men den har nok ikke vært veldig mye brukt.

Dessverre har ribben i ermene likevel blitt skikkelig slitt og frynsete, og har blitt forsøkt "stoppet" i et garn av feil farge og feil kvalitet. Jeg tilbød meg å strikke nye ribbekanter til genseren, og ville vise fram på bloggen hva jeg gjorde.

Klipp-klipp. Det holder å klippe en tråd.

Denne koften er strikket nedenfra og opp i brunt garn med hvitt mønster. Jeg gjetter at det er strikket på pinne 2.5 eller deromkring. Jeg visste ikke hva slags garn koften var strikket i, og selv om jeg hadde visst det er det usannsynlig at det garnet fortsatt er i produksjon. Derfor prøvde jeg meg litt frem i garnbutikken, og fant at Karisma var det garnet som passet best. Jeg fant ikke noe garn i riktig bruntone, så jeg gikk for off white, omtrent samme farge som mønsteret.

Litt vanskeligere å rekke opp der hun som strikket har økt til to masker.

Først klippet jeg over en tråd nederst langs ribben, og rekket opp den ene tråden til hele ribben var løs. Deretter la jeg de løse maskene over på strikkepinner (dette hadde jeg nok ikke egentlig trengt å gjøre. Når ullgarn har vært i den samme genseren i over 20 år husker det godt hvor det skal ligge selv om maskene rundt forsvinner) mens jeg rekket opp garnet fra ribben og la det i bløt. 


Da garnet var rett og tørt og fint strikket jeg den nye ribben fra toppen og ned. Jeg strikket en ekstra runde med orginalgarnet før jeg begynte på ribben, for å få det nye garnet litt lenger vekk fra mønsteret som liksom skulle være samme fargen. Jeg fant noen seksjoner av orginalgarnet som ikke var slitt, og strikket inn en stripe midt i ribben og felte av i orginalgarnet for kontinuitetens skyld. Sånn ble det seendes ut til slutt, og lillesøster sier hun er fornøyd.

Sluttresultatet