Brutte (nyttårs-)løfter

Jeg har falt av nyttårsforsett-lasset. Jeg skrev jo i januar at jeg skulle bli flinkere til å si nei til bestillingsstrikk, men når har jeg altså sagt ja til noe likevel.

Kofte med montering!

Da jeg var i San Francisco møtte jeg en dame som hadde strikket mye som student (omtrent på den tiden da jeg ble født), og som hadde en genser fra den tiden som var blitt nesten ferdig før hun gikk tom for garn. Når hun spurte om jeg kunne prøve å strikke den ferdig klarte jeg ikke å si nei. Først og fremst fordi jeg fikk litt fnatt av å tenke på at hun hadde noe liggende som hadde vært nesten ferdig så lenge, og fordi hun var veldig hyggelig, og bittelitt fordi hun er president for en forskningsgruppe der jeg veldig gjerne vil på utveksling.

Ikke helt moderne snitt.

Genseren manglet ca 4 cm på forstykkene, så jeg rekket opp 2 cm fra bakstykket og strikket forstykkene med det garnet. Jakka ble altså 2 cm kortere enn angitt, men det ser ut som om det gikk greit. Deretter måtte ribben nede rekkes opp og strikkes kortere for å frigi garn til knappestolper og halskant, og nytt garn måtte kjøpes inn for å sy genseren sammen.

Ryggen

Jeg var utrolig heldig, og på den tredje strikkebutikken jeg var innom fant jeg et garn i nesten akkurat samme farge. Det er ikke så lett å se at denne sømmen er sydd i feil garn;

Skuldersøm

Det blågrå garnet er akryl eller akrylblanding, tror jeg, men mønsteret, lusene (eller "snowflakes", som oppskriften kaller dem) og kantene er strikket i ren ull. Oppskriften er en gammel "scandinavian" oppskrift fra 40-tallet, det er uklart for meg om det er svenske oppskrifter som er oversatt til engelsk, eller om de er laget spesielt for det amerikanske markedet.

Dansande flickor och pojkar
Copyright 1946

Jeg har bare montert en bitteliten dukkegenser før, men jeg synes det gikk greit, selv om det tok mye tid. Jeg er nok fortsatt mest tilhenger av sømløs konstruksjon, av den enkle grunn at det tar mye kortere tid fra man slutter å strikke til genseren faktisk er ferdig.

Møllmotstand

Det er få ting strikkere frykter mer enn møll. Kanskje å klippe i strikketøy, men der vil jeg påstå at den underliggende frykten er den samme; nemlig å se noe du har brukt timesvis og dagesvis på å lage rakne og bli ødelagt. Jeg har heldigvis aldri hatt besøk av møll selv, men i sommer møtte jeg en liten jakke som hadde vært mindre heldig, og som dessuten tilhørte noen som ikke visste helt hvordan de skule få reparert den.

Noe av det morsomste med å være strikker (og dårlig til å innse egne begrensninger), er alle tingene man blir bedt om å lage eller fikse. Denne jakka hadde flere hull, og blir de ikke reperert har de en tendens til å vokse og vokse.

Som vanlig gjorde jeg det litt mer komplisert enn nødvendig - i stedet for å bare stoppe (som jeg ikke egentlig vet hvordan man gjør) tok jeg garn i samme farge, festet tråden i maskene på siden av hullet og strikket over hullet. Tråden jeg brukte var bittelitt tykkere, så det ble dessverre litt klumpete der hullene hadde vært.

Kragen var såpass møllspist at jeg rekket den opp et godt stykke nedover raglanfellingen, dampet garnet og strikket den opp igjen. Det ble ikke helt nok garn, så kragen fikk en annen farge til slutt.

En ting jeg liker med hjemmelagde plagg er at det oftere er lettere å reparere dem når de blir ødelagt enn det er å reparere butikk-klær (i alle fall synes jeg det). Og det er jo rett og slett å redde verden litte grann, det, når klærne kan brukes lenger.

Redningsaksjon, bestemorrute-teppe (med bilderas)

Når nettene blir lange, og kulda setter inn, så sier vesle musemor til ungeflokken sin; "Hvis alle blir liggende her i hiet skal jeg gå bort til finstua og hente noe deilig ull som dere kan varme dere på". Og så dro hun opp til stua, der det lå et varmt og fristende ullteppe over sofaen. Musemor visste at hun ikke ville klare å ta med seg hele teppet, så hun valgte seg ut to ruter på kanten som hun trodde ungende ville like og gnagde dem forsiktig ut. Deretter tok hun en kjapp tur opp på stuebordet for å hente noen peanøtter fra skålen som alltid sto der, og så pilte hun tilbake til hiet sitt. Museungene ble kjempeglade for både teppet og nøttene, og sov godt og varmt hele vinteren. Og snipp, snapp, snute, så var eventyret ute ... for musene.

Lureteppe

Som nevnt tidligere er stemoren og lillesøsteren min arvtakere til mye misunnelsesverdig hjemmeproduksjon. Denne posten handler om det min farmor kaller et "lureteppe", som vi vanligvis kaller bestemorteppe (farmor sier at det kalles lureteppe fordi det er perfekt til å ta seg en liten lur under, men det vet jeg ikke om stemmer). Dessverre har akkurat dette lureteppet hatt besøk av en liten mus som har gnagd litt i to av rutene. Hun har vært hensynsfull og begrenset seg til de to rutene, men det beste hadde jo vært hvis hun ikke hadde tatt noen i det hele tatt.

Her har musemor forsynt seg.

Siden jeg har heklet ett (!) teppe er jeg familiens hekleekspert, så jeg fikk i oppgave å prøve å reparere disse rutene for at ikke ivrige barnehender skal plukke teppet ytterligere fra hverandre. Utfordringene ved å prøve å reparere noe man ikke har laget selv er flere; jeg vet ikke hvilket garn som er brukt (men jeg kan nok trygt anta at det dreier seg om et garn som ikke lenger er i produksjon). Jeg vet ikke hvilken oppskrift som er brukt, og ettersom teppet har tovet seg en del er det ikke så lett å se det sånn helt umiddelbart.

Jeg valgte å bruke Rauma-garn til reparasjonen, både fordi Rauma har et stort utvalg farger, som øker sjansen for å finne noe som passer i teppet, og fordi teppet er strikket i ubehandlet ull. Jeg kjøpte sort Rauma 2 tr. Gammelserie, som er det garnet som ligner mest på det originale. Dessverre fant jeg ingen passende rutefarger i gammelserien, så jeg kjøpte orange Finullgarn til ruten. Ettersom jeg ikke strikker noe særlig med Finull (ennå?) og jeg bare trengte noen få meter ble det litt overkill å kjøpe flere forskjellige farger.

Klipp-klipp. Nå er det ingen vei tilbake!

Jeg begynte med den ruten med mest avgrensede skader. Etter å ha nistirret på både ødelagte og hele ruter konkluderte jeg med at rutene er strikket i grupper av 3 staver, med 3 luftmasker mellom hver stavgruppe. Jeg heklet de to innerste rundene av en bestemorrute i orange, og så kom utfordringen; Å få luftmaskebuene i runde tre til å gå gjennom de svarte stav-gruppene i siste omgang av ruten.

lm-buen og arbeidstråden er
trukket gjennom stavmaskene.

Først måtte jeg selvfølgelig fjerne ruten som var i teppet fra før. Jeg klippet over garnet bare et sted, og så rekket jeg forsiktig opp, samtidig som jeg tredde en hjelpetråd gjennom løkkene for at de ikke skulle rakne.

Nå var hele orginalruten ute og bare den svarte kanten gjensto. Etter å ha heklet den første stavgruppen i runde tre heklet jeg tre luftmasker. Så dro jeg løkken i enden av luftmaskene langt ut, så det ikke skulle rakne, tredde løkken på en nål og dro nåla gjennom den svarte stavgruppen. Så dro jeg arbeidstråden gjennom og begynte på neste stavgruppe (her måtte jeg naturligvis klippe av arbeidstråden ved nøstet for å få den gjennom stavgruppen). Deretter var det bare å gjenta denne prosedyren til hele ruten var festet i svarte stavgrupper.

Sånn ble ruten seendes ut til slutt.

.

Den andre ruten var mer ødelagt, så her måtte jeg også lappe litt i det svarte.

På bildet til høyre har jeg heklet fastmasker
langs den revnede kanten for å stabilisere.

Den innerste ringen har fått en lm-bue i orange Finullgarn.
Den ytterst ringen har en stavgruppe i grønt garn,
fordi hverken gul eller grønn strakk til alene.

Det fine med at jeg hadde rekket den første firkanten så forsiktig opp var at jeg kunne gjenbruke noe av garnet her. Den ytterste runden måtte bli orange i denne ruten også. Etter at jeg hadde heklet den inn på samme måte som rute nummer en gikk jeg over med den svarte tråden og forsterket litt.

Rute nummer to ble med andre ord litt mindre påfallende enn rute nummer en, og med litt bruk og hverdagstoving blir den sikkert nesten ikke mulig å skille fra de andre. Hvis jeg bygger meg opp et lite Finulllager er det ikke utenkelig at jeg rekker opp den ensfargede ruten og gjør den flerfarget ved en senere anledning, men i mellomtiden skal teppet får dra tilbake til eierene sine.

Finito!

Reparasjon av gammel kofte

Stemoren min kommer fra en bondefamilie i Østfold, så hun og lillesøsteren min arver noen hjemmelagde ting som jeg er veldig misunnelig for. En ting lillesøsteren min har arvet er en strikkekofte som var morfaren sin. Hun regner med at den er strikket på 50-tallet en gang, men den har nok ikke vært veldig mye brukt.

Dessverre har ribben i ermene likevel blitt skikkelig slitt og frynsete, og har blitt forsøkt "stoppet" i et garn av feil farge og feil kvalitet. Jeg tilbød meg å strikke nye ribbekanter til genseren, og ville vise fram på bloggen hva jeg gjorde.

Klipp-klipp. Det holder å klippe en tråd.

Denne koften er strikket nedenfra og opp i brunt garn med hvitt mønster. Jeg gjetter at det er strikket på pinne 2.5 eller deromkring. Jeg visste ikke hva slags garn koften var strikket i, og selv om jeg hadde visst det er det usannsynlig at det garnet fortsatt er i produksjon. Derfor prøvde jeg meg litt frem i garnbutikken, og fant at Karisma var det garnet som passet best. Jeg fant ikke noe garn i riktig bruntone, så jeg gikk for off white, omtrent samme farge som mønsteret.

Litt vanskeligere å rekke opp der hun som strikket har økt til to masker.

Først klippet jeg over en tråd nederst langs ribben, og rekket opp den ene tråden til hele ribben var løs. Deretter la jeg de løse maskene over på strikkepinner (dette hadde jeg nok ikke egentlig trengt å gjøre. Når ullgarn har vært i den samme genseren i over 20 år husker det godt hvor det skal ligge selv om maskene rundt forsvinner) mens jeg rekket opp garnet fra ribben og la det i bløt. 


Da garnet var rett og tørt og fint strikket jeg den nye ribben fra toppen og ned. Jeg strikket en ekstra runde med orginalgarnet før jeg begynte på ribben, for å få det nye garnet litt lenger vekk fra mønsteret som liksom skulle være samme fargen. Jeg fant noen seksjoner av orginalgarnet som ikke var slitt, og strikket inn en stripe midt i ribben og felte av i orginalgarnet for kontinuitetens skyld. Sånn ble det seendes ut til slutt, og lillesøster sier hun er fornøyd.

Sluttresultatet